På et tidspunkt i livet fikk jeg en følese at jeg måtte gjøre noe annet. Lite visste jeg om yoga bortsett fra bilder på instagram hvor umenneskelige yogapositurer florerte. Jeg ble alikevel trigget av det fysiske, men ante lite om den psyiske delen som viste seg å gå hånd i hanske på yogamatten. 

Jeg var en person som sprang fra det ene til det andre. Tenke alltid at jo mer jeg rekker, desto flinkere og mer velykket er jeg. 

Jeg trodde at lykke og indre tilfredshet kom med suksess og matreralistisk velferd. Det å ha kontroll på alt rundt seg istede for å ta kontroll på hva som foregår inni deg.

Etter mitt første besøk på Jivamukti yoga fikk jeg en følese at her hører jeg til. Yogapraksisen hjalp meg å gi slipp på gamle mønserete jeg satt fast i. Energikanalene fikk flyt, og jeg fant den ekte meg på matten.

Jeg møtte opp, gjorde øvelsene med pust og flyt. Mange ganger var det en prøvelse for tomodigheten når timene ble fysisk krevende, og kroppen ikke samarbeidet med visjonene.

Med tiden gjorde bevegelsene, pusteøvelsene noe med meg. Jeg fikk en følelse av ro og tilfredshet i kropp og hode. Hjertet mitt åpnet seg med en mye større raushet overfor meg selv og alt rundt meg. 

Jeg startet en prosess hvor jeg var lykkelig som liten, og den størte gaven jeg kunne få var tid og rom får å nyte små øyeblikk som vårens første solstråler som varmet nakken min, morgenmeditasjon med røkelse sivende i rommet, smilet til et annet menneske i gaten, et nydelig måltid med andre tradisjoner og smaker en de vante.

Kanskje mine chakra gav slipp på alle mine blokkeringer og åpnet meg for noe høyere enn mine tidligere begrensninger.

Jeg var tilstede i mitt eget liv, livet på innsiden.